Det var en spent atmosfære da Volodymyr Zelenskyj nok en gang sto ved siden av Jonas Gahr Støre i Oslo. Det er vel fjerde gang de møtes siden krigen startet, og det begynner å bli en slags rutine – men en alvorlig en, selvfølgelig. Jeg hørte summingen fra presserommet, lyden av kameraer som klikket i ett sett, en slags metallisk taktfast lyd. Støre kalte presidenten en venn, og det føltes mer som en nødvendighet enn bare høflighet. – Jeg håper å ønske deg velkommen igjen, men at Ukraina da har fred, sa statsministeren.
Så kom det kritiske punktet. En ukrainsk journalist spurte rett ut om Norges rolle i sikkerhetsgarantiene og, ikke minst, hva som egentlig skjer med F-16-flyene. Du vet, de som står i Belgia for vedlikehold. Støre begynte å forklare om tekniske detaljer og at flyene ikke var i aktiv tjeneste, han virket nesten litt i forsvarsposisjon. Eller kanskje bare konsentrert. Men så avbrøt Zelenskyj.
Det var et øyeblikk der luften i rommet skiftet litt. Zelenskyj takket for støtten, for vinterhjelpen, og poengterte at det ikke var noe sjokk for dem at flyene trengte oppgradering. Han tok egentlig styringen i samtalen. Det var som om han ville fjerne ethvert snev av tvil om samarbeidet, for det er vel viktigere ting å diskutere enn logistikk når byer bombes daglig.
Forsvarssamarbeidet blir nå bredere. Norge skal støtte droneproduksjon i Ukraina, og – dette er kanskje det mest interessante – Ukraina skal dele data og erfaringer med oss. De har jo tross alt hatt en brutalt effektiv læringskurve på slagmarken. Støre snakket om at ukrainsk teknologi kanskje skal styrke vårt eget forsvar på sikt. Droneproduksjon i Norge, faktisk. Det er store ord, men det gir mening.
Vi skal lære av dem. Ikke bare at vi lærer opp dem, som vi har gjort lenge nå, men at ukrainske instruktører skal hit for å lære oss opp. Det er en litt annen dynamikk, er det ikke? Det viser vel bare hvor mye krigen har endret alt, også hvordan vi ser på vårt eget forsvar.
Støre understreket at dette partnerskapet skal strekke seg til energi og beredskap også. Det føles som om de prøver å bygge noe som varer, selv om situasjonen er så skjør at alt kan endre seg i morgen. Det var en lang dag, og de store spørsmålene henger fortsatt i luften, selv om de er enige om veien videre – eller hva vi skal kalle det.