Nye tall viser store forskjeller mellom menn og kvinner. Sexolog Tone Haldorsen mener det viktigste er komfort, ikke frekvens.
Onanering er mer vanlig enn mange tror, men likevel forblir temaet vanskelig å snakke om.
Ifølge Misryoum peker nyere undersøkelser på at kjønnsforskjeller i onanivaner er store.. Samtidig understreker sexolog og parterapeut Tone Haldorsen at det ikke handler om at noen har mer “sexlyst” enn andre, men om hvordan seksualitet har blitt omtalt og forstått gjennom tidene.. Hun sier at man i praksis snakker for lite om dette, og at mange derfor nøler når spørsmål om egen kropp og behov kommer opp.
Det er nettopp derfor Misryoum mener det er nyttig at samtalen flyttes fra antall til hvordan det oppleves.
Tallene Misryoum omtaler, bygger på en undersøkelse der 1000 personer i alderen 18 til 65 år har svart.. Der kommer det fram at en større andel menn onanerer ukentlig, mens en lavere andel kvinner gjør det samme.. Haldorsen reagerer på slike forskjeller og mener at de ikke kan forklares med naturgitte forskjeller mellom kjønn.
– Det er bare tull, sier hun, og forklarer at når kvinner og menn har like muligheter og tilgang til informasjon, vil også opplevelsen av seksuell lyst kunne slå annerledes ut.. I forskning har hun sett hvordan kvinner ofte omtales som mer “supermenneskelige” i seksualitet, og hun mener det derfor er feil å tolke gapet som et uttrykk for hvem som “vil mest”.
For mange kan tall uten kontekst føles som en fasit. Det Misryoum vil fremheve, er at frekvens alene sjelden sier noe om kvaliteten eller om man faktisk trives.
Haldorsen peker i stedet på skjevheter i hvordan seksualitet blir møtt.. Hun beskriver at kvinners seksualitet i lengre perioder har blitt skambelagt, mens menns seksualitet har blitt omtalt mer positivt.. Hun sier også at tabu fortsatt gjør seg gjeldende, blant annet i terapirommet, der hun opplever at mange kvinner sliter mer med å snakke om egne onanivaner.
Hun mener likevel at onani bør forstås som et personlig valg. Misryoum skriver at det finnes forskning som viser et enda større gap når man ser på antall ganger per måned, men sexologen holder fast ved det samme poenget: Hvor ofte man gjør det er mindre viktig enn hvor komfortabel man er med det.
Det er her budskapet får praktisk verdi: Når målet blir komfort og trygghet, blir det lettere å vurdere hva som faktisk fungerer for den enkelte.
Hvis man ikke føler seg komfortabel med å onanere, mener Haldorsen at man bør undersøke hva som ligger bak.. Hun trekker fram muligheten for skam, men også at erfaringer som overgrep, porno man ikke har et godt forhold til, eller dårlige tidligere opplevelser kan spille inn.. Hun advarer mot å gjøre onani til et prestasjonsprosjekt, og sier at det ikke skal skje under tvang.
Til slutt kommer hun med en tydelig oppfordring, uten å gi en “fasit” for tempo. Misryoum formidler at målet ikke nødvendigvis er mer frekvens, men mer nysgjerrighet på egen kropp: å bli trygg på eget underliv, eget tenningsmønster og hva man trenger for å ha det bra.
For mange handler derfor hele saken om kontroll og trygghet, ikke om å levere et bestemt tall. Når onani blir “gøy” og ikke en byrde, er det lettere å finne sin egen rytme.