Karsten Warholm mener kulturen rundt berømmelse og sosiale medier kan være et sykdomstegn, og kobler egne valg til modning og tankesett.
Karsten Warholm reagerer skarpt på måten folk blir berømte på, og omtaler det som et sykdomstegn i samfunnet.
I samtaler om både friidrett og samtid er det likevel et budskap som stadig kommer tilbake: Vi bør lytte mer til eldre og sette mindre søkelys på influensere og runfluesere.. Warholm beskriver at tankene hans har blitt mer konservative, og at han opplever at de eldre menneskene han har rundt seg, påvirker hvordan han vurderer det som skjer rundt ham.
Dette handler ikke bare om smak eller generasjonskløft, men om hvordan prioriteringer formes over tid.
Han knytter også utviklingen sin til kroppen og hodet.. Ifølge Warholm er endring noe man merker, og han peker på frontallappen som en del av forklaringen på hvorfor han tenker annerledes nå enn tidligere.. Når han beskriver hvorfor det har betydning, handler det om at han har begynt å forstå at friidrettskarrieren ikke varer evig, og at det derfor gjelder å hente ut mest mulig av årene han har.
I praksis betyr det at treningen også må tilpasses. Treneren hans beskrives som opptatt av at restitusjon blir viktigere når man blir eldre, og Warholm selv understreker at det ikke bare handler om alder, men også om hvor lenge man har vært i toppidrett og hvordan man har tatt vare på kroppen sin.
Poenget er at modenhet gjør det lettere å velge hardt og riktig arbeid, uten å bruke unødvendig energi på bekymring.
Warholm sier han liker tanken om at alderen ikke bare gir begrensninger, men også styrer mot klarere beslutninger.. Han mener det kan være positivt å innse at tiden er begrenset, og at han dermed ikke kan “tulle bort” mulighetene.. Han beskriver samtidig seg selv som en gammel sjel fanget i en ung kropp, og sier at respekten for voksne perspektiver har preget ham.
Når han beveger seg over i samfunnsdebatt, blir kritikken mer direkte.. Warholm reagerer på at folk kan bli kjendiser fordi de er med i programmer eller på sosiale medier, og at berømmelsen i seg selv kan bli et mål.. Han mener at dette i verste fall handler om å være kjent for å være kjent, og at det kan flytte oppmerksomheten bort fra det å faktisk bli god på noe.
Han advarer også mot at toppidrett og “runfluens”-kultur kan bli blandet sammen. Samtidig vil han ikke gjøre det til en krig mot influensere, men sier det er viktig å skille nivåer og rammer, og at toppidrett krever andre forutsetninger enn det som ofte fremstår i SoMe.
Til slutt mener Warholm at sosiale medier også kan skape stress, og han trekker frem hvordan markedet gjør at privatliv blir en inntektskilde.. For ham er den egentlige drivkraften fortsatt å bli bedre, og han beskriver seg selv som en som måler mot egen utvikling.. Om den frontallappen han snakker om fortsatt skal være en “god sjef” for toppidrett etter karrieren, sier han at han ikke ser etter en fremtid som reality-stjerne.. Det han beskriver som høydepunktet i de ti årene på topp handler i stedet om møtet som dannet grunnlaget for laget rundt ham.
Dette betyr mye fordi Warholm, midt i eliteidretten, bruker sin egen hverdag til å sette spørsmålstegn ved hva samfunnet belønner.