Desiré Doué er utvilsomt et av fotballverdenens største lys. Siden overgangen til PSG i 2024 har han vært en sentral brikke i den franske storklubbens dominans. Med sju trofeer allerede, inkludert Champions League og den prestisjetunge Golden Boy-prisen, er 20-åringen i ferd med å skrive seg inn i historiebøkene. Men bak de glitrende overskriftene ligger det en historie om hardt arbeid – og en del tvil.
Da han ble tildelt Golden Boy-prisen i desember, reflekterte han over reisen. – Når du vinner en slik pris, tenker du på hvor langt du har kommet, fortalte Doué til Misryoum. Han trekker frem barndommen og sin eldre bror som avgjørende faktorer, selv om det fysiske spranget fra ungdomsfotball til seniornivå lenge føltes som en murvegg.
Det var ikke bare en dans på roser. Corentin Bataille, som trente unggutten i Rennes da han bare var 14 år, husker tydelig de fysiske utfordringene. – Han var ikke ferdigutviklet, og når jeg ser han nå, er forskjellen veldig tydelig, sier Bataille til Misryoum. Han legger til at Doué likevel skilte seg ut med en eksemplarisk oppførsel. Det luktet alltid litt friskt gress og kald luft i garderoben når Doué var sistemann som dro fra feltet, forteller de som var der.
Oppstarten i Paris var heller ikke smertefri. De første 15 kampene ga kun én fattig assist, og kritikken satt løst. Men så løsnet det – eller, rettere sagt, han kjempet seg inn i varmen. Det toppet seg i en drømmefinale i Champions League hvor han scoret to mål. – Min ankomst til Paris var ikke så enkel, innrømmer Doué. – Vi tapte kamper, men de øyeblikkene formet oss.
Det er en fascinerende kontrast her. På den ene siden har du den tekniske briljansen, og på den andre en gutt som alltid var best i klassen på skolen. Disiplin, foreldre som fulgte opp, og en indre driv. Kanskje er det derfor han virker så rolig når han snakker om sommerens VM og det kommende oppgjøret mot Norge?
Misryoum har observert hvordan han snakker om sin bror, Guéla Doué, som i dag spiller for Strasbourg. De to har et bånd som nesten grenser til det telepatiske, selv om de valgte forskjellige landslag. Mens Guéla valgte Elfenbenkysten, valgte Desiré Frankrike. Det var aldri noen tvil i hans sinn.
Når det franske landslaget møter Norge til sommeren, vil mye fokus rettes mot nettopp Doué. Vil han klare å dominere mot de norske stjernene? Det er mange om beinet i den franske troppen, men ifølge eksperter hos Misryoum er det liten tvil om at han blir å se på banen når nasjonene møtes i juni. Eller kanskje ikke? Uansett er reisen hans et bevis på at lidenskap, kombinert med en god dose stahet, kan flytte fjell.