Det lukter varmt metall og saltvann her på kontoret, en kontrast til den kalde virkeligheten som utspiller seg i Midtøsten akkurat nå. Verdens øyne er stivnet på den smale sjøveien i Hormuzstredet. Iran har delvis stengt av, og selv om det teknisk sett er en form for våpenhvile, føles det alt annet enn rolig. USA har lagt ned en blokade mot skip til og fra Iran – et trekk som skal kvele økonomien, men som i praksis skaper en uoversiktlig knute for alle andre også. Prisene på olje dirrer, og nervøsiteten brer seg.
Ifølge Misryoum vil alle skip som våger seg nær stredet bli stanset eller omdirigert. Det er en logistisk marerittdrøm, eller kanskje snarere et sant mareritt. Eksperter på sjømakt, som vi har snakket med gjennom Misryoum, er klare på en ting: Å holde en slik blokade er ekstremt ressurskrevende. Skal man kontrollere hvert eneste skip, kreves det en marine til stede døgnet rundt. Det er egentlig helt umulig å opprettholde over tid, eller hva? Hvis for mange skip presser på samtidig, vil systemet kollapse under vekten av sine egne inspeksjoner.
Fire skip har allerede prøvd lykken – eller testet grensene – i det siste. Noen snudde, andre ble stanset sørøst for stredet. Det er nesten umulig å få full oversikt.
Situasjonen for mannskapene er det som virkelig skjærer i hjertet. Det ligger hundrevis av skip der ute og bare venter, fanget i en limbo-tilstand. Harald Fotland, administrerende direktør i Odfjell, forteller at det er frykt og usikkerhet som preger hverdagen om bord. De gjør det de kan, holder Teams-møter og sørger for kontakt hjem, men hvordan holder man moralen oppe når man ikke vet om man kan seile ut i morgen eller om tre uker?
– Det finnes ingen trygge steder, sier Fotland. Det er en brutal påminnelse om hvor skjør denne situasjonen er. De prøver å navigere unna oljeinstallasjoner og områder med for mye militær aktivitet, men til syvende og sist er de prisgitt spillereglene til stormaktene. Forsikringsspørsmålet henger også over dem som en mørk sky; skipene er forsikret mens de ligger stille, men så fort de skal gjennom stredet? Da ryker dekningen.
Det er en spent stillhet. Ryktene om mulige forhandlinger svirrer, kanskje allerede torsdag, men i mellomtiden fortsetter ventetiden. Norske myndigheter har satt foten ned og vil ikke bidra til selve blokaden, noe som er et tydelig signal. Men vil det hjelpe de som ligger i køen, de som bare vil hjem til familien sin? Sannsynligvis ikke. De blir bare værende der, midt i strømmen, mens verden utenfor diskuterer politikk og strategier. Det er en ubehagelig venting, en sånn type stillhet som man bare ønsker skal brytes – uansett utfall.