Et ukrainsk dronefunn endte med en uvanlig redningsaksjon: En bakkedrone bar Antonina (77) i sikkerhet gjennom et bombet landskap. Nå er hun i et midlertidig hjem.
Dronebildene fra det ukrainske 3. armékorpset viser slutten på en redningsaksjon som de færreste hadde trodd var mulig.
I en sønderknust landsby ved Lyman i Donetsk fylke ble 77 år gamle Antonina Maksimivna liggende igjen da de siste evakueringsfristene gikk ut sist sommer.. Hun hadde nektet å forlate huset sitt, selv om sønnen Volodymyr, svigerdatteren Larisa og en nabo ble igjen hos henne.. Etter en grusom vinter endret situasjonen seg: familien skjønte at de ikke kunne bli værende mye lenger.
Det begynte med noe så upresist og menneskelig som bevegelser i en hage.. Droneoperatører oppdaget at Antonina fortsatt var der, og signaliserte at familien kunne forsøke å følge dronen for å komme seg i sikkerhet.. Sønnen, svigerdatteren og naboen klarte å komme seg til fots.. Men for Antonina ble det raskt tydelig at hun ikke hadde krefter nok til samme vei.
Da angrepene tiltok, ble området preget av konstante trusler fra russiske droner og overvåking langs veiene.. Soldatene i 3.. armékorps forstod at en vanlig evakuering ikke var gjennomførbar i tide og under slike forhold.. Løsningen ble derfor uvanlig: et ubemannet kjøretøy, en bakkedrone, ble kjørt ut for å nå fram til kvinnen.. På et teppe festet de en lapp med beskjeden «Sett deg her, bestemor».. Videoklippet som nå sprer seg, viser øyeblikket Antonina oppdager bakkedronen og setter seg ned før hun blir fraktet i sikkerhet.
At redningen lyktes, handler ikke bare om teknologi, men om timing og desperat behov.. I et landskap der veiene er fulle av kulehull og granatkrater, kan noen meter bety forskjellen på å komme fram og å ikke orke å fortsette.. For Antonina ble det å følge et signal fra dronen, og så kunne la seg bære av et kjøretøy uten å måtte gå selv, det som gjorde det mulig å overleve en sluttfase av krigen som allerede var blitt for tung å bære.
– Hun var svært preget etter opplevelsene, sier en talsperson fra 3.. armékorps til TV 2.. Familien forteller samtidig at vinteren i ruinene hadde vært et mareritt.. De skal ha forlatt kjelleren bare sjelden, spist tørr pasta og drukket smeltet snø.. Musklene i beina svant som følge av inaktivitet, og de beskriver døde naboer som ingen kunne begrave.. Rystende historier om løshunder som skal ha spist av de døde i gatene understreker hvor brutalt det ble å eksistere mellom angrepene.
Fluktmuligheten bød seg en dag da været var så dårlig at fiendens droner ikke kunne lette.. Antonina beskriver at hun begynte å falle og måtte krabbe på alle fire.. Hun sier hun ba til Gud om hjelp og ville bare klare seg i en måned til.. Da roboten nådde henne, var hun helt tom for krefter.. Antonina skal selv ikke ha sett skriften på teppet før hun satte seg ned for å ta en hvil, men i stedet for å miste motet gjorde hun det avgjørende valget: hun satte seg.
I nesten to timer fraktet bakkedronen 77-åringen langs veier som bar preg av kamp.. Hun satt alene på maskinen mens hun ba for livet.. Nestkommanderende «Saiko» i den 60.. brigaden omtaler det som om hun gikk sine siste skritt da roboten kom fram.. Ifølge Antonina var stokkene hennes dekket av blod, og hun forteller at hun både gråt og ba mens hun ikke så noen sjåfør, ingenting—bare håpet om at hun skulle overleve.
Hele operasjonen tok over fire timer. Soldatene beskriver evakueringen som et lykketreff, og etterpå ble familien gjenforent på militærbasen. Videre ble de fraktet i pansrede kjøretøy til Slovjansk. Nå skal Antonina ha fått et midlertidig hjem i et hus som tilhører en soldat som er savnet i krigen.
I det nye, midlertidige huset sitter hun i et varmt rom, inntullet i tykt teppe.. Hun har blåmerker og sår, men er trygg.. For henne handler lettelsen ikke om store løfter eller lange planer, men om enkle ting: For første gang på ett år skal hun ha sovet i en seng, fått varm te og en liten bit sjokolade.. Samtidig minner historien om at slike redninger ofte avhenger av små marginer—været som hindrer droner i å lette, et dronefunn i en hage og soldater som er villige til å ta i bruk en uvanlig løsning når tiden er i ferd med å renne ut.. Det gjenstår å se hvor lenge tryggheten varer, men akkurat nå er Antonina ute av den mest akutte kampen: kampen for å få nok krefter til å overleve den neste dagen.